Dine data, du er sjefen!

For å gjøre nettsiden vår så bra og nyttig som mulig, samler vi inn informasjon fra alle dere som besøker oss. Vi bruker denne informasjonen til å forbedre brukeropplevelsen og ved passende anledninger for reklame i sosiale medier.

Din informasjon er trygg hos oss. Mer informasjon om informasjonskapsler og behandling av dine personopplysninger, finner du under Vilkår for personvern og informasjonskapsler. Godtar du at vi henter inn statistikk og bruker informasjonskapsler?


Du kan alltid endre innstillingene dine ved å gå til innstillingene for informasjonskapsler nederst på siden.

Dine innstillinger for informasjonskapsler


Nødvendig for å kunne bevare nettsidens grunnleggende funksjoner, som å legge varer i handlekurven og betale for disse. De bidrar også til ivaretakelse av vår nettsides sikkerhet og drift i samsvar med gjeldende regler.

Disse informasjonskapslene gjør det mulig for oss å reklamere direkte til deg ved salg eller spesielle anledninger. Vi vil kun bruke denne funksjonen for å gi deg reklame i korte perioder eller ved salg. Ved å deaktivere disse informasjonskapslene kan det føre til at du ser annonser som ikke er like relevante for deg.

Frakt kr 89,- Fri frakt ved kjøp over 800,- Rask levering med Posten

Frilandsgris – Ærlige bønder med svin på skogen

5/5 (7)

fossheim frilandsgris økologisk

Frilandsgris er svin som får være ute hele året, sommer som vinter, og grave i søla, spise røtter, insekter og annet knask. Frilandsgris får minimalt med soyabasert kraftfor, men heller mer kokte poteter, melk/myse, brød og frukt. Silja og Patrick fra Fossseheim gaard i Gausdal forer opp noe av Norges beste frilandsgris. Les om hvordan 2 byfolk bestemte seg for å flytte fra leilighet i Oslo til en gård i Gausdal for å starte med frilandsgris. Fosseheim gaard er forresten der hvor den nydelige spekepølsa Fæit salami kommer fra.

Vi er begge asvaltunger, født i by, oppvokst i by og arbeidet i by nær sagt hele livet. Det er den korte og enkle versjonen. Jeg kan komplisere det noe med å fortelle at Silja er fra et lite sted utenfor Oslo og har opplevd åker før. Samt det faktum at hennes store interesse, helt siden barndommen, har vært mat, matlaging, eksprementering med råvarer, oppskrifter og livet på kjøkkenet. Min egen oppvekst bærer preg av uttallige fisketurer, pilking, krepsefangst og blåbærturer.

For mange år siden var jeg sykemeldt, brusken i det ene kneet mitt var revet i stykker etter en liten arbeidsulykke. Noe som resulterte i et ganske langt opphold hjemme. Sykemeldingen varte faktisk så lenge at jeg, mer eller mindre frivillig, fikk snudd opp ned på døgnet. Ofte satt jeg oppe til langt på natt med Discovery susende i forgrunnen. Etterhvert begynte jeg å legge merke til et program som startet i 05 tiden. River Cottage het det. Det handlet om en kokk/journalist som hadde bestemt seg for å flytte fra alt maset i London til et lite hus i Dorset i Sør-England, hvor han ønsket å leve av det han kunne fremskaffe av omgivelsene.

økologisk spekepølse

Det var noe veldig tiltalende med hele konseptet, så jeg bestemte meg for å finne resten av serien på nettet. Matprogrammer har jeg alltid vært interessert i, Gino Valente, Ingrid Espelid, Gutta på Tur med Hjeltnes og Brimi, har alle vært tv-favoritter gjennom hele oppveksten. River Cottage derimot, hadde jeg aldri sett noe lignende til. En svært så veltalende kokk, uten spesielt store praktiske egenskaper, men med pågangsmot i bøtter og spann, som gravde opp gamle blomsterbedd rundt huset for å få plass til auberginer og brokkoli. En fyr som lagde luke i sin egen pipe for å røyke fisk han hadde fanget ved å bruke en gammel traktordekk-slange som båt ut i den Engelske kanal. Frøet var nok sådd der. Jeg ville og ha grønnsaker i blomsterbedet, høner på tunet og et hus tilpasset mat og matlaging. Det skulle enda gå mange år. før jeg turte å ta steget.

Jeg har hele livet vært så heldig å ha tilgang på hytter. Dene ene ved ferskvann, og den andre ved sjøen. Det har vært et stort privelegium. Jeg hadde faktisk aldri kjøpt fisk i hele mitt liv før jeg fyllte 26 år. Makrell, Torsk, Sei, Flyndre og Hvitting ble fisket på Hurum og stort sett fryst ned til bruk utover vinteren. Abbor og Gjedde hadde vi etter fangst på Hytta i Vestfold, og av og til kom det noen tørre fisker fra Værøy nedover i posten fra familien der oppe. Med andre ord, fisk hadde vi.

krabbe selvfanget fossheim

Jeg husker en dokumentar som gikk på NRK for omtrent 8 år siden. Doumentaren tok for seg oppdrett, og fôring av denne oppdrettsfisken. Jeg hadde ikke brukt mye tid på emnet før denne dokumentaren kom, og visste ikke stort om det.
Dokumentaren viste trålere med nett så store at de kunne fylle over 70 Boeing 747 fly. Èn trål, tømte bokstavelig talt ikke bare stimer, men regelrette havområder.

Programmet tok opp problematikken med Sildefisket utenfor Island, hvor all Silden nå var borte. Dette hadde resultert i pågående søk etter større fiskestammer, hvor Makrellen var blitt svært utsatt. De utryddet strategisk ut hele fiskebestander for å sikre en kilde for oppdrettnæringens fôr-pellets.

Å fiske fisk, for å mate fisk, høres ikke så galt ut. Men tallene overbevisste ikke akkurat. For 8 år siden, brukte man ca 3kg fisk i form av pellets, for å fø opp 1 kg oppdrettslaks. I mine øyne virket det helt sinnsykt. Klart Laks er/var godt. Jeg elsker god røyketlaks, men for meg har Laks alltid vært noe spesielt. Som liten var jeg ofte på sommerferie hos slektninger i Lofoten. Her var jeg ivrig med på å hente Laks som hadde gått i en not de hadde liggende på en fastplass i sesong. Laksen ble så levert til en bekjent med røykovn, og hentet noen dager senere. For meg er/var laks noe stort. Man fikk liksom ikke Laks i ytre Drammenfjord, hvertfall ikke ofte. Så hver gang jeg fikk tilsendt en bit røyket laks i posten, eller var der oppe i midnattsolens land med en rugbrødskive og røyket Laks, var det øyeblikk fyllt med en liten porsjon magi.

En annen fisk jeg har stor kjærlighet til, er nettopp Makrellen. På sensommeren pleide den å komme inn til Drammen og Oslofjorden i store stimer. I helgene stod vi opp grytidlig, ofte uten så mye som en time på øyet. Dro ned til båten, kastet loss og dro ut på jakt. Vel jakt er nok å ta i. Vi hadde hverken ekko-lodd eller sonar, så vi dro ut, fant en plass vi hadde vært heldige før og ankret opp, akkurat i tide til å se solen stå opp og kjenne brisen som fulgte med.

Så var det bare å fylle koppen med noe varmt og vente på at en stim skulle dukke opp.

Da jeg så denne dokumentaren fikk jeg nesten vondt i magen. Her fisket de store havområder regelrett tomme for Makrell, en fullgod spisefisk, for å kverne den opp til pellets og fôre opp Laks i et 3:1 forhold. Jeg klarte ikke å skjønne hvorfor det måtte være sånn.
De fisket havet tomt for et av mine beste sommerminner for å fôre opp Laks, en fisk jeg pleide å verdsette så utrolig høyt, men som nå var degradert til et produkt som naboen vår i Oslo regelmessig kjøpte på tilbud og ga til katten sin.

Jeg er ikke så fryktelig opptatt av sunnheten, eller kvaliteten i oppdrettfisk kontra villvisk. Jeg er fullt klar over at mattilsynet har øket giftkvoten for oppdrettslaks 15 ganger på noen år, men det er ikke her tornen ligger. Mitt forhold til oppdrettsnæringen ligger i at sykdommer spres til villfisk-stammer og at havene ukritisk tømmes for mangfold. Alt dette kun for å avle opp 1 eller 2 arter, som allerede i mange år, har monopolisert frysedisker i kjedebutikkene.

selvfangst fossheim gaard

Jeg kommer ikke utenom den skremmende tanken om at kommende generasjoner kanskje ikke får samme mulighet til å bygge opp det forholdet til fisk, som det jeg har fått. En gratis matkilde, som i tillegg byr på så mye eventyr, om den bare hadde blitt forvaltet korrekt.
Se derfor etter linefanget fisk når du er i butikken, ikke trålet, ikke oppdrett, eller enda bedre, fisk den selv.

På den tiden jeg møtte Silja var vi mye ute og spiste. Som turtelduer er det trivelig å tilbringe tid sammen, enten det er søndagslunsj, en god middag, eller bare en tur med god niste. Men vi lagde og mye mat hjemme, siden dette var noe vi begge likte. Etterhvert introduserte jeg henne for River Cottage serien til Hugh Fearnley Whittingstall, og hun introduserte meg for Jamie Oliver og hagen hans. Ideer myldret, og vi begynte vel begge så smått å få ideer til et litt mer gastronomisk liv.

En blanding av mitt forhold til fisk i butikk, og Siljas evne til å prøve nye ting på kjøkkenet, endte opp med at vi begynte å lese det som stod med liten skrift på pakkene når vi handlet mat. Man blir faktisk observant på mye når man starter slik. Sorte oliven er ofte ikke annet en oksiderte grønne oliven, boksen med ferdig guacamole inneholder kun 2% advocado, prisforskjellen på de ferdige pestoene er faktisk ikke så stor, når man regner med at den ene varianten helt unnlater å bruke pinnekjerner.

Vi fikk oss flere aha-opplevelser i denne perioden, og ble sådann mye mer bevisst på hva vi puttet i handlekurven.

Egg fra frittgående høner hørtes helt flott ut. Vi visste at de «vanlige» hønene bodde trangt, så vi bestemte oss for å støtte bønder som vi trodde ga hønene sine litt mer plass. Vi lærte mer siden, og fant ut at frittgående høns ikke var det helt store, da gikk vi naturligvis over til kun å bruke økologiske egg, som vi uten unntak gjorde til vi omsider skaffet oss egne egg-leggende høner.

Økologiske høner

Hugh fearnley Whittingstall, han fyren fra River Cottage, begynte i denne perioden et prosjekt i England, som gikk ut på å få folk til å endre sine handlevaner. Da med hovedfokus på kylling. Ingen fra den konvensjonelle kyllingindustrien i Storbritannia ville la han filme i deres låver. Så han bestemte seg for å bygge sin egen versjon av en konvensjonell kyllinglåve, dog med en liten tvist. Han delte den i to områder. På den ene siden, fôret han opp kyllinger fra dag-gamle til slaktevekt, hvor han fulgte regelverket for konvensjonell oppdrett til punkt og prikke. I den andre halvdelen, ga han kyllingene mer plass, ting å hakke på, tilgang til uteareal etc.

I starten så det ganske likt ut, bortsett fra at på den siden hvor alt var satt opp konvensjonelt, ble lyset slått av og på litt oftere for å imitere at dagen kom og gikk litt raskere, som igjen skulle få kyllingene til å vokse fortere ved å spise mer.
Det tok derimot ikke mange dagene før forskjellen var åpenbar. I den konvensjonelle avdelingen, vokste kyllingene så fort at de snart ikke hadde plass til å bevege seg. Flere av dyrene klarte utrolig nok ikke å gå, og daglig måtte han inn for å rydde bort døde fugler. I direkte sammenheng med fôrinntaket ble og mengden møkk mye større, som igjen fyllte arealet med en ulidelig sterk lukt av salmiakk.

På den andre siden, hadde fuglene nå begynt å leke. De hoppet rundt, hakket på CD plater, dyttet på små badeballer og var ikke på langt nær like store. Disse fuglene hadde ikke styring på lyset, men spiste og sov i hennold til dagslyset som kom inn i låven gjennom vinduer.

Midt i prosjektet, som gikk over ca 1 mnd, åpnet de porten for den halvdelen som ikke var behandlet konvensjonelt, eller som var økologiske om man vil. Nå kunne de gå fritt ut i en innhegning, med kvister, gress og mer stimulans for hjernen.
Han hadde aldri trengt å åpne de portene for å oppnå poenget sitt. Bare synet av de konvensjonelle dyrene stoppet all lyst på kylling til middag. Deformerte, bleike, kammer uten farge, og en fasong som hadde gjort Dr Frankenstein stolt.

Han inviterte jevnlig forbrukere til å komme for å se på prosjektet. Med innsyn til begge sidene av låven. Det var flere der som ikke rørte kylling på en lang stund.
Det samme gjaldt oss.

Kunne det være slik også her i Norge ?

Etter litt research, ble desverre svaret ja. Det var nok her, vi fant ut «hypen» med frittgående høns, og gjorde et bevisst valg med å bytte ut disse eggene med økologiske, det samme gjaldt naturligvis kyllingkjøttet og.

Denne missvisingen med frittgående egg, gjorde oss enda mer nysgjerrig på hvordan maten i butikken var merket. Nyt-Norge ? First price ? Nøkkelhullmerking ? Hva betydde alt sammen. Og hvordan maten ble priset. Hvorfor var svin så billig ? Var ikke en ferdig krydret og stekt kylling, verdt mer enn 40 kr ?

Vi stilte og en del spørsmål ved utvalget generelt, hyllene var fyllt opp med biff. Ofte ferdig krydret for å maskere lav kvalitet i råvaren mistenkte vi. Men hvor var resten av dyret blitt av ? Ble alt forvandlet til kjøttdeig og pølser ?

Kanskje i ren frustrasjon, forhåpentligvis litt mer gjennomtenkt, begynte vi, som jeg hadde gjort så mange ganger i barndommen, å finne andre og ofte gratis kilder som suplement til måltidene vi spiste.

Det var ganske rett frem greier vi valgte å begynne med. Vi dro på epleslang i borettslagets epletrær, ble med når bekjente og slekt skulle ut på sopptur (greit å ha noen å lære av i starten).

selvplukket sopp

Vi begynte å dyrke urter og tomater hjemme. Brød ble bakt ukentlig. Bærturene fra barndommen ble gjennopptatt og dykking etter krabber, og harpunering av fisk utover høsten og vinteren ble den nye hobbyen. Vi var begge i fulltidsjobber, så alt dette ble litt som en flukt fra nettopp jobben, og en liten helning over til en mulig transaksjon til vårt eget River Cottage, langt der fremme.

Et år samlet vi hele familien i den lille leiligheten vi bodde i, for å starte en ny juletradisjon, pølsestapping. Kvern og tarmtut ble anskaffet via netthandelen og koster under 100 kr inkl. frakt.
Skinnet sprakk oftere enn man skulle tro, og kjøkkenet var rimelig kaotisk, helt til min mormor la fra seg strikkepinnene og kom inn på kjøkkenet for å vise frem gamle kunster. Det er vel ofte slik, man har gjort en eller flere ting i barndommen, plukket bær, lagd pinnebrød, helstekt selvfanget fisk, vært med på slakting av sau, eller stappet pølser, som av uklare grunner havner litt i glemmeboken når man selv blir voksen. Siden leiligheten var såpas liten var det ikke plass til alle på kjøkkenet, derfor ble de som ventet på sin stappetur, eskortert inn i stua for å lage dorullnisser. Tradisjonen med pølsestappingen og dorullnisser var født.

økologisk salami

Det gikk et par år hvor vi holdt på slik. Vi flyttet inn i en større leilighet. Med innglasset balkong (les: drivhuset vårt). Og hele tiden utvidet horisonten seg, nye urter ble dyrket i vinduskarmen. Agurker og erter på balkongen. Den nye naboen ble tydeligvis inspirert for han begynte å plante druer på sin egen terasse.

Kokeboksamlingen til Silja este ut av hylla, samtidig som hun, kun kort tid etter at vi flyttet, begynte å lure på høner. Om vi fikk lov av borettslaget til å ha noen ?

Det siste året i Oslo jobbet jeg mye, alt for mye, men sånn er det når jobben involverer reisevirksomhet. Jeg har hele tiden vært skråsikkert på, at utdanningsrådene jeg fikk på Ungdomsskolen; Elektro, Mekaniker og Tømrer, ble forkynnet i total mangel av fantasi og en grunnleggende apati/ondskap for oss uten særlig lyst på mer teoretisk skole. «Rådgivingen» var iallefall effektiv nok, for 70% av alle jeg kjente havnet på en av de tre linjene høsten etter. Jeg søkte på Elektro, kom inn, og det skulle ta hele 10 år, før jeg endelig fikk nok, og bestemte meg for å finne på noe annet.

Det må ha vært en kombinasjon av alt som skjedde dette siste året, for nå begynte ting å gå ganske fort.
Jeg fant ut at nok var nok, og sa opp jobben (som jeg uansett aldri hadde likt spesielt godt). Nå trengtes en pause fra denne tullelivstilen, med mye jobb, boliggjeld og minimalt med fritid.

økologisk frilandsgris

Vi løste pausen ved å kjøpe en bil og dra på ferie, målet var Italia.
Over 700 mil ble kjørt på litt under 4 uker. Vi kjørte gjennom alper, langs middelhav, forbi små og store byer, og fant fort ut at dette var den beste ferien man kunne ha.
En kveld på et slags fjellresort utenfor Davos, søkte vi litt rundt på nettet etter eiendommer. Når man tilbringer såpass mye tid i bilen hver dag, har samtalene en tendens til å vandre, og vi hadde begynt å prate om hvor vi kunne få mest plass for minst penger.
Hellas var fint og varmt, Italia var utrolig, men hadde litt stive priser. Men så begynte vi å lete i litt mer hjemmekjære trakter. Hurum, halvøya hvor familien min i generasjoner har hatt hytte. Nær sjøen, flatt, litt skog, kort vei til Oslo. Perfekt. Vi fant noen tomter, men prisene der var ogå i drøyeste laget. Hva var vitsen med å kjøpe seg til en pendlerlivstil. Vi ønsket jo bare drive på dette eventuelle bruket, og ville ikke være avhengig av 2 heltidsjobber langt unna.

Vi klikket oss litt rundt Askim, også videre ned til Telemark. Nei nok surfing for den kvelden. Nå trengte vi søvn. Dagen etter skulle utelukkende brukes til å finne Top Gears «Verdens beste kjørevei» og ende opp i det utrolige Stelvio-passet.

frilandsgris økologisk gris

4 uker med morro, utrolig frihet og drømming går fort. Nå var vi tilbake i leiligheten vår i Oslo, og vi følte begge at noe måtte skje, fort. Silja hadde et vennepar som for noen år siden hadde flyttet til Gausdal. Gausdal ? Jeg hadde hørt navnet via Brødrene Dal, men der stoppet og mine relasjoner til dalen.

Silja ringte og avtalte et besøk, og helgen etter, var vi på vei.
Midt-Norge på sommeren er flott. Mjøsa, Lillehammer, Skibladner og store flotte gårder hjelper alle hverandre til å gjøre det levende landskapet i Mjøsdistriktet til noe spesielt. Gausdal er en sidedal til Gudbrandsdalen, en rar sak, som faktisk består av 2 eller 3 mindre daler. Østre-Gausdal, Vestre Gausdal (faktisk to selvstendige kommuner før i tiden) og den omdiskuterte Augedalen. Som er en del av Gausdal, men og ikke…? Umulig for oss innflyttere å forstå.
Vår helg skulle infinne seg i Vestre Gausdal. Et dalstrøk, med begrensede åkre, bratte kanter på hver side, og tydelige fysiske minner fra en tid hvor husmannsvesenet stod sterkere enn idag.
Vi ble begge fort begeistret for denne dalen. At det var sommer, badetemperatur i elva, kuer på beite og turmuligheter rett utenfor stuedøra gjorde nok sitt til inntrykket. Men selv nå, over 3 år etter, liker jeg Gausdal. De «innfødte» virker å ha en veldig moderat holdning til området her, noe jeg i etterkant mistenker å kun skjule en blyg stolthet for historien, og for måten ting her har vært drevet på, med rimelig stor suksess, på svært skrint grunnlag, i generasjoner.

Vi brukte helgen til å kikke på et par eiendommer til salgs, og fant en perle.
Tomten var relativt liten. Grunnet måten ting ofte gjøres på her, var eiendommen blitt delt mellom 2 søsken for noen år tilbake. Den ene fikk tunet, med alle bygningene, og den andre fikk selve eiendommen med tilhørende jorder og skog.
Det var tunet her som var til salgs.
For to mennesker som kun har bodd i blokk og som drømmer om en hage med noen høner, er 5 bygninger og 1,5 mål tomt, mer enn nok.
Vi bestemte oss for å by på denne eiendommmen. Noe som resulterte i en liten budkrig, hvor jeg ble særdeles lite interessert i å få tilslaget på eiendommen da budene hadde kommet seg godt over takst. Eiendommer i Gausdal går ikke for takst, og hvertfall ikke over.
Uansett, og kanskje heldigvis for oss, endte tunet med alle bygningene opp som fritidshytte til en som hadde familie-relasjoner der fra langt tilbake.

økologisk utegris

Vi måtte på ny begynne å lete, men vi trengte ikke lete så fryktelig lenge. En finn.no annonse beskrev, med veldig mørke og dystre bilder, samt en tekst om dårlige solforhold på vinteren, denne merkelige plassen som hadde ligget ute til salgs et helt år. Med slike bilder og en sånn tekst hadde vi ganske kontant hoppet over hele annonsen gang på gang, men det skadet vel ikke å kikke ?
Vi avtalte en privat visning med eieren noen uker senere og dro på ny opp til Gausdal i søken etter en mulig drømmeplass. Veien var ikke den beste vi hadde kjørt på, broen som hadde blitt satt opp i nær etterkrigstid av gamle telefonstolper var heller ikke noe å juble over. Vi kom oss opp til huset, og fikk se at eiendommen faktisk hadde en åker og et stabbur. Dette var i midten av oktober og det var begynt å bli rimelig kjølig. Men vi hilste på selgeren som forklarte at det var en husmannsplass fra lang tid tilbake, og at han var født og oppvokst der. Han viste oss rundt hele tomten som bestod av 200 mål. Mer enn hele borettslaget hvor vi nå bodde.

Solen skinte gjennom høsttåken, og vi sluttet å følge med på den hyggelige eldre mannens omvisning. Inni hodene våres hadde vi begynt å legge planer for hvordan plassen kunne se ut og hva vi kunne drive med.
Målet var aldri en åker. Jeg hadde null peiling på hvordan man skulle drive en åker. Hva som krevdes eller hva man kunne få ut av en.

fossheim gaard salami

Bed kan jeg takle, små enheter med grønnsaker, noen frukttrær, 3 høner, men hva skulle vi bruke resten av åkeren til ?
I sesong 2 av River Cottage prøver Hugh seg på Griser. Han holder 2 stk, som han fôrer med grønnsaker fra hagen og avfall fra kjøkkenet. Vi hadde og tenkt på frilandsgris, men aldri mer enn 2 stk. De kunne jo bli over 100 kg, og hva skulle vi med så mye kjøtt. Utopien var tross alt kun å bli selvforsynt. Ikke begynne å konkurrere med Grøstad sine frilandsgris.

Som eneste budgiver på eiendommen, fikk vi den relativt billig. Dette betydde at planene fort ble litt mer konkrete. Leiligheten i Oslo skulle selges, vi hadde 3 boder å rydde i, så overtagelsen ville ikke skje før i Januar.
Samtidig hadde vi påtatt oss diverse midlertidige arbeidsforhold som nå måtte avvikles, samtidig som Patrick hadde tatt steget ut etter vår lille kjøreferie i vinland, og nå var begynt på utdanningen som Sommelier, noe som resulterte i litt pendling etter av vi overtok i Januar alikevel.

økologiske griser

Så hvor kommer alle disse grisene inn i bildet….?

Eventyret med frilandsgris starter

Etter å ha flyttett opp alt av eiendeler fra Oslo, brukt ukesvis på oppussing av huset, og fullført Sommelier eksamen, så begynte snøen så smått å smelte.
Nå var tiden kommet til å finne ut hvordan frilandsgris kunne bo ute i Norge. Vi visste de gjorde det i både England og Danmark, men hvor i Norge dro man for å se og lære ?

økologisk bacon spekepølse

Grøstad naturligvis. Vi avtalte møte med en av grøstadgårdene og dro nedover for å lære. Vi ble vist fôring, soveplasser, opplegg for vann, husing. Vi pratet masse sammen om matfilosofi og bønder generelt. Han syntes nok vi var noen merkelige by-hippier, men måtte innrømme at vi på mange punkter var nokså enige.

Vi følte vi hadde fått oss en mentor denne dagen, han følte nok at han hadde skaffet seg enda mer arbeid. Men hver gang vi har ringt siden denne dagen, har han, som eneste, plukket opp telefonen og tatt seg tid til å svare oss på det vi har lurt på. Jeg lister ikke opp navnet hans her, kun for å spare han for flere plageånder, men han vet hvem han er. Tusen tusen takk!!

Det første året tok vi skikkelig i, og begynte med 6 frilandsgris. 3 ganger så mange som vi opprinnelig skulle ha. Det var storsatsing…

Vi visste jo at griser i Norge, mer eller mindre ble ansett som billig kjøtt på lik linje med kyllingen, og at de ble stuet bort i betongbinger uten mark å rote i eller reder å ligge i, så disse 6 grisene ble liksom vårt lille symbol på at ting kan gjøres annerledes.
Responsen som skulle komme var uventet og oversteg virkelig all forventning!

frilandsgris økologisk

Siden dette første året har mye skjedd. Vi er blitt veldig komfortable med griser, har begynt å eskperimentelt fôre med tanke på egenskaper i kjøttet og har øket besetning kraftig. Vi har lest alt som er å oppdrive av materiale om frilandsgris, lært om politikken bak konvensjonelt hold av svin, intervjuet de vi har kommet over, som enten driver med gris, eller husker hold av frilandsgris fra oppvekst på gård for mange år siden.

Nå har vi nok kommet dit at vi ikke ønsker å bli så fryktelig mye større på frilandsgris, fokuset er vridd mer over til hvordan kjøttet kan bli best mulig. Hvordan fôringen og dyreholdet i seg selv kan bidra til å gjøre våre dyr til det ypperste som er å oppdrive av gris.

Når vi nå begynner å komme innpå hvordan frilandsgris tar til seg fôret, hvordan fettet blir smaksatt og hvilke egenskaper kjøttet har ved de forskjellige vektstadiene, er vi der vi ønsker å være. Volumet får andre ta seg av.

økologisk gris

Da vi begynte med frilandsgris, visste vi kun om 2 andre som drev med det samme. Grøstad gris og gutta på Brimisæter.
Idag er det betydelig flere, og hvert år dukker det opp nye som ønsker å drive med gris ute. Ofte for eget bruk, men og for salg til den som måtte ønske å kjøpe det. Trenden vi nå ser, krysser vi fingrene for at skal bli langvarig. Det ser ut til at folk endelig våkner opp, og begynner å forstå at det er en forskjell på kjøtt fra individer som har beveget seg og kjøtt fra individer som hele livet har stått stille. At et intelligent dyr på over 120 kg trenger annen stimulans enn hyling, jerngitter og halebiting. Dette markedet vil nok ikke bli politisk styrt på mange år enda, så her bestemmer du som kunde, og bare du. Produksjonstilskuddet for gris er pr. dd. 50 kr pr individ, pr år uavhengig om det er frilandsgris eller konvensjonelle svin. En sum så liten at vi aldri har søkt om det, noe vi mest sannsynlig heller ikke vil gjøre i fremtiden.

Nå har vi akkurat begynt vårt 4. år som drømmere, med det utopiske målet om å bli selvforsynt. Kanskje vi aldri vil bli 100% selvforsynte, men for hvert år dukker nye frukttrær opp, nye busker plantes og nye bed lages. I år er målet å restaurere stabburet slik at det kan brukes til det stabbur er ment å brukes til. I god gammel ånd, slakter vi hver høst gris til eget bruk. Vi lager egne pølser, speker skinker og boger, slakter høner, kjøper halve viltslakt og parterer opp her på kjøkkenet. Vi trenger sårt et fungerende stabbur.

fossheim gaard

Når jeg ser tilbake er det lett å glemme alt som har skjedd siden den morningen kl 05 for mange år siden. Hvor Hugh Fearnley Whittingstall så vittig preket om koking av kraft og stuing laget på selvfanget ekorn.
Vel, nå kan jeg ikke skylde på boforholdene lenger, de er perfekte. Det samme er samboeren min som har blitt med på galskapen. Uten henne, hadde nok ikke noe av dette blitt realitet.

økologisk salami frilandsgris

 

Eventyret fortsetter… Beste hilsener
Patrick
Bonde Fossheim Gaard

 

Hvis du er interessert i å kjøpe kjøtt fra lykkelige griser, kan du ta en titt på listen som Oikos har laget slik at du kan handle fra din nærmeste bonde. Lag gjerne ditt eget hjemmelaget bacon av frilandsgris, og du vil endre din mening om bacon for evig og alltid.

 

 

Likte du artikkelen vår? Legg igjen en ærlig stjernevurdering

  1. GREEEEEENN FRONT !!! vi er kommet over «puklen» og nu skal vi have en renere og renere verden, ØKOLOGI vinder 🙂 Lad os alle støtte økologi

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *